torsdag 16. juli 2009 | By: Scrappegal

Operasjonsdagen er kommet!

Klokken er blitt 07.00 på mårran torsdag 9.juli 2009, og det er tid for de siste forberedelsene før operasjonen. Det er tid for å få på seg noen støttestrømper, som går opp til lårene. "Heeey, tror du det er noen som vil gå på byen med meg nå? :)" kommer det fra pasienten selv. Det er godt å høre at humoren fortsatt er intakt, for det er slik vi kjenner henne! :) Legen kom og tegnet opp hvor de skal skjære selve operasjonssåret! :) Etter samarbeid med pasientens ønske om hvor hun vil ha såret i ettertid. Og til slutt gjenstår det siste forberedende tiltaket, litt medisiner. Og du verden for noen skikkelig killer svære sprøyter hun har fått til tider... :)
...

It is 7.00 in the morning, Thursday 09. July 2009, and it is tim for the last prepataions. It is time to get dresed with some supporting socks, up to her thighs. "Heey, do you think someone will hit the town with me now? :)" does she say, just like we know her. It is good to hear that the humor is still intact! :) The doctor comes to draw some lines on her stomach to see where they should have the operation wound! After cooperation with the pasients own wish... :) And finally the last preparation measure, some medicine. And oh my gosh, how killer big some of her medicine needles are!! :)
IMG_7153


Da var klokka blitt 09.20, russisk tid. Og sykepleierne kommer med operasjonstransporten. Vennninna mi begynner å bli ganske sløv av medisinene hun har fått, så hun er ganske apatisk når de kommer. Hun kler av seg og legger seg på den andre senga uten noe nervøsitet i det hele tatt, som er synlig hvert fall. Jeg får tatt et bilde akkurat idé de kjører henne ut av rommet, og får sagt at jeg ser henne etterpå og ønsker henne lykke til. Hun nikker og ser apatisk på meg med slørete øyne av medisinene.
...

The time is 09.20, Russian time zone. The nurses are coming with the operation-transport. My friend is quite dopey from the medication, so she is apathetic and indifferent when they arrive. She gets undressed and lay down on the other bed without a visible nervous expression on her face. I get a picture just as they takes her away. I wish her good luck and says that I will se her later. She nod her head and looks apathetic at me with her dopey eyes.
IMG_7158

Mens hun er til operasjon, kjenner jeg på min egene følelser gjennom dette så langt. Det er vondt å sitte å vente uten å vite hva som skjer med henne. Jeg bruker timene til å fordype meg i ei bok på sykehussengen, og snakke med kjæresten min hjemme i Norge. Enda godt at han kunne hjelpe meg fra Norge til å få et passord slik at jeg kunne få internett på sykehuset.
...

While she is in surgery, I get to experience my own feelings and emotions so far. It is difficult to sit and wait without knowing what is happening to her. I use the hours to read a book in my hospotal bed, and talk to my boyfriend back in Norway. Good that he could help to get a password so that I could have internet at the hospital.
IMG_7216 (Dog bildet er tatt noen dager seinere... )

Kl.14.30, lokal tid, møter jeg legen i gangen. Jeg spør ham åssen det går med henne. Han sier at "det er en vanskelig og komplisert operasjon sånn generelt sett. Men etter forholdene gikk det bra, og hun hviler nå på intensivavdelingen." På spørsmålet om når jeg kan se henne, sier han bare om noen timer. Ingenting om hvor denne intensivavdelingen befinner seg, da alle skiltene på hele sykehuset står på russisk. Ca kl.16.30-17, kommer det inn en sykepleier som skal si at hun er kommet på vakt. Jeg spør om når jeg kan se min venninne. Hun må hente en annen sykepleier som kan litt mer engelsk. Og hun sier at jeg kan se henne i 4.etasje. Så da kler jeg på meg i en fei, og farter ned en etasje.
...

At 14.30, local time zone, I see the doctor in the hallway. I asks him how she is doing. He says that "it is a complicated operation in general. But it all went fine, and she is in the intensive care". When I asks him when I can see her, he only says in a couple of hours. But nothing about where this intensive care is located, since all the signs are in Russian and therefor very little informative for me.... At ca 16.30-17.00, a nurse comes in to me to say taht she is on duty. So I ask her about when I can see my friend. She has to get another nurse, which is better in English. And she tells me that I can see my friend at the 4th floor.




Der ligger hun med slanger kobla over hele seg. Og det smeller litt i meg av å se henne slik. Jeg går skikkelig sakte og nervøs bort til henne for å se om hun sover.... Og prøver å prate mykt til henne: "ahh,du er våken". Og svaret jeg får tilbake er: "Hvor mye er klokka? Hvor var du?" Hjertet synker, og jeg måtte forklare at jeg fikk ikke se henne før etter noen timer, og at han ikke forklarte hvor jeg kunne finne henne. Hun tar sløvt bort dyna, slik at jeg kan få tatt bilde av magen henes, da det var viktig for henne før operasjonen, at hun ville ha bilder av magen med en gang etterpå.
...

There she is, with several oxygen equipment and other tubes and medical equipments connected to her body. It hits me strong to see her like this. I walk slowly towards her bed to see if she is asleep.... And try to talk with a very gentle voice: "ahh, you're awake". The response I get back, is: "what time is it? Where were you?" My heart sank, and I had to explain that I wasn't allowed to see her before after a couple of hours, and that he didn't explain where she was. She is still dopey, and removes her covers, so that I can take a picture of her stomach. It was important for her before the operation, that I took a picture right after.
IMG_7169

IMG_7170

IMG_7171

Men hun er ved godt mot, og humoren hennes er fortsatt intakt. Hun løfter tomlene sine, og sier med svaaak stemme: "Nå ska æ bli tynnj, Renate!" :) Jeg må smile litt gjennom mitt tunge hjertet og tette stemme der jeg står og svelger tungt...
...

But she is in good spririt! And her humor is still intact. She raises her thumbs, and says with low,weak voice: "I'm going to be thin, Renate!" :) I have to smile through my moved heart!
IMG_7173

IMG_7172

Da det er sterke kontraster mellom Norge og Russland, så måtte jeg jo forsiktig ta noen bilder av sykehusrommet hennes. Først, bordet der de administrerer medisiner.....
...

Since there are big contrasts between Norway and Russia, I had to take some pictures of her hospitalroom in the intensive care. First, the table where they administrtes the medications.....
IMG_7174

Også ser jeg opp på veggen over henne mens jeg holder henne i hånden som hun søker etter for å vite at jeg er der. Og der ser jeg jaggu et norsk oksygenskilt! Så kult, tenkte jeg og måtte jo ta bilde av det! :)
...

And suddenly I look up at the wall behind the hospital bed, while I hold her hand which she was seeking just to know that I was there to comfort her. And there I saw a Norwegian oxygen sign! How cool, I thought and just had to take a photo! :)
IMG_7175


Dagen etter kommer jeg ned til henne etter frokost pluss en liten kvil. Det tar på å være ledsager også, med mye følelser, lite søvn og kookvarme netter.  Hun spør hvor mye klokka er. Da jeg svarer at den er 11, kommer det fra henne at hun har jo venta på meg siden klokka 5 om mårran, siden hun ikke har noe tidsperspektiv..... Hjertet mitt synker og jeg får dårlig samvittighet og syns så synd på henne.... Jeg setter meg ved hennes side, og hun søker etter hånden min da hun sovner igjen av medisinene hun får. Det er tydelig trygt å kjenne en trygg og kjent hånd å holde i.
...

The day after I came sown to her after breakfast and i little nap. It takes strenght to be the accompany as well, with a lot of emotions, too little sleep and very hot nights. She asks me what time it is. When I respond that it is 11, she says that she has been waiting for me since 5 in the morning or something, since her time perspective is quite off..... My heart bleeds for her, and i feel bad for her.... I sit down by her side, and she seeks my hand when she falls asleep from the medication. I guess it feels safe and secure to feeel a known hand when she falls to sleep.




Senere på dagen, kommer legen inn og sier at hun må være aktiv. Hun sier at hun prøver. Men vi som kjenner henne, vet at hun er sta, og hun så veldig gjerne vil. Og så fort legen er gått ut, ringer ho i klokka og sier at hun vil prøve å sitte oppe. De hjelper henne opp, og hun klarer å gå ut til toalettet i gangen. En skikkelig seier for hennes videre "recovery".
...

Later the same day, the doctors comes and says that she has to be active. She says that she is trying! We that know her, know that she is stubbern and want it so bad. And the soon as the doctor has left, she pulls in the string that calls on the nurses, and says that she wants to try and sit up. They help her up, and she manages to walk out to the toilet in the hallway. A real victory for her further recovery.
IMG_7184

Se, hun sitter oppe!!! :)

Og da hun er oppe og går, sender jeg melding til mannen hennes om at hun er oppe og går for første gang etter operasjonen, noe han var glad for å høre! :)
...

And when she is up and walking, I am texting her husband to let him know that she is up and walking for the first time after the operation. Which he is really pleased to hear, and very happy that she is doing fine! :)
IMG_7188 Hun er oppe og går!! :D
Share this Post
Share to Facebook Share to Twitter Email This Pin This

2 kommentarer:

Lena sa...

Gruer meg litt ekstra etter å ha sett disse bildene her assa.. Liker ikke smerter!

Renate Olsen sa...

Hun hadde ikke mye smerter!! :) Hun var kun kvalm av noen medisiner hun fikk intravenøst, og sov mye... :) Så dette går bra! Masse lykke til!!! ;D Så fort operasjonen er over, så er det bare å se framover! :)