torsdag 16. juli 2009 | By: Scrappegal

Forberedelse til operasjon

Her kommer noen nye bilder fra venninna mi sin operasjon. Jeg er nødt til å skryte av henne for at hun er villig til å la meg legge ut slike personlige bilder av henne og hennes reise gjennom en slik stor operasjon. Jeg er så stolt av henne! Det er et stort inngrep hun har tatt, og det er utrolig modig å dra til Russland for å gjøre det! :)
...

Here is some new photos fram my friends operation. I have to praise my friend for letting me show these personal pictures of her and her journey through this big operation. I am SO proud of her! It is a big surgical interbention she has bin through, and it is so very brave to leave for Russia to get it done! :)




For å forklare kort hva det er de har gjort, så har de altså krympet magesekken hennes, snittet tykktarmen 3 steder, og koblet den rett på magesekken. For de som ikke har fjernet galleblæra og blindtarmen, så gjør de det (hvert fall her i Russland).
...

To explain shortly what they have done, they have shrunken the stomach-sack, made 3 cuts in the large intestine, and connected it sirect to her stomach-sack. For thos who hasn't already removed the gall bladder and the appendix, they also do that (at least here in Russia they do).




Først til noen bilder før operasjonen, for å vise påkjenningene dette virkelig er.

Her sitter hun på hotellet og venter på taxien. Det er nå hun skal legges inn på sykehuset for å bli preppet til selve operasjonen av anestesisykepleieren. Nervene er i høyspenn, og man begynner å lure på hva det er man har begitt seg ut på.
...

First for some pictures taken before the operation, just to show the stress that this is causing.
Here she is at the hotel, wauting for the taxi to take us to the hospital. There she will be admitted and prepared for the operation of the anaesthetise doctor. The nerves are on top gear, and understandable you start wondering what you have gotten yourself into...

IMG_7129
Uploaded with plasq's Skitch!

Da hun kommer på sykehuset og har blitt installert på rommet, slår virkeligheten virkelig inn. Følelsene tar overhånd og man begynner å innse hva som er i ferd med å skje. Det er følelser som kan være harde å håndtere. Spesielt etter komplikasjonene dagen før med hotellreservasjoner som ikke stemmer, og skyss som ikke dukker opp. Det er veldig forståelig at det vil bli en reaksjon. Da er det godt å ha en venn der som ledsager, til å støtte en gjennom følelser og tanker. Og vi traff også da en sykepleier som det vil komme bilder av senere. Hun kunne ingenting engelsk, men skjønte at hun var nervøs, og kom med servietter og en god klem. Det var en god trygghet, selv om man ikke snakker samme språk. Dette blei etter hvert favorittsykepleieren/hjelpepleieren vår på sykehuset.
...

When we come to the hospital, she is beeing admitted to her room, and the reality kicks in. The emotions take over and you start realizing what is going to happen. Thos emotions can be difficult to handle. Espesially after the complications with the drivers and wrong hotel reservatins the day before. It is very understandable that there will be a reaction. Then it is good to have a friend there, to support you through those emotions and reactions. And we met a nurse which there wil be photos of later. She didn't know a single word in English, but she understood by the tears and bodylanguage that my friend was very nervous. So she came with napkins and a good hug! That was a good comfort for my friend in a very foreign country were she was very insecure. Even though they didn't speak the same language. This became our favourite nurse during our stay! :)
IMG_7130


IMG_7131


IMG_7135


Etter hvert er det tid for å preppes med medisiner og diverse undersøkelser av anestesilegen, som heller ikke kunne engelsk. Men vi hadde snakket med en annen anestesilege tidligere på dagen, som heldigvis kunne engelsk, Boris. Bilder av ham vil komme senere.
...

Then it is time for the anaesthetise preperations, with medication and examinations. The anaesthetise doctor couln't English eather, but earlier we had met another anaesthetise doctor, Boris, who luckily could English quite well. Pictures of him will come later.
IMG_7138


Deretter kunne Bente spise sitt aller siste måltid før operasjonen. Da vi kom opp i restauranten på sykehuset, var det ingen av de som kunne ett eneste ord på engelsk. Så det blei veiving med armer, for å forklare fugl og fisk... :) Så til slutt havna vi på kylling, og dette er hva vi fikk. Forståelig nok var nervøsiteten i spenn, og sulten var dermed ikke heilt på topp. Men jeg syns hvert fall det var veldig godt!  Så da kunne jeg spise opp det hun ikke orket... :)
...

Afterwords Bente could eat her last meal before the operation. When we came upstairs to the hospital cafeteria, nobody knew a single word in English! So it was waving with hands, to explain birds and fish to get something to eat... :) They made a real effort to help us. So in the end we got some chicken, and this picture is what we got on our plate. While I thought it tasted lovely, my friend was too nervous to eat. So I could eat what she didn't manage... :)
IMG_7140


Så lir kvelden på, og det er tid for de siste forberedelser til operasjonen. Det vil si at det er tid for avføringsmiddel:
...

The evening came, and it was time for the last prearations. The laxative drink. It tasted really bad, and the body would not accept it. It ended with vomit, and the nurses had to be creative the next morning.
IMG_7145

Dette smakte skikkelig ÆSJ, og kroppen ville ikke ta det imot. Det endte med oppkast, og sykepleierne måtte være oppfinnsomme og finne på en alternativ tilnærmingsmåte.... Så det blei utsatt til neste morgen kl.07.
Share this Post
Share to Facebook Share to Twitter Email This Pin This